Det er krisetider i Norge og verden for øvrig. Hvordan slutter folk seg til kirken i normale tider i forhold til i krisetider? Vel, det er noen trekk som går igjen. Kriser som gjør noe med oss er en av grunnene til at vi bør fortsette å ha kirken i Norge.
Pandemier og krig
Når verden går imot oss og det virker som om helvete er løs, da er det godt å samles til andakt og bønn. Det å møte folk på samme linje som seg selv gir oss en følelse av tilhørighet og av å være del av et fellesskap. I kirken får man oppfylt disse aspektene ved å være et undrende menneske.
En krise kan ramme økonomisk. Det er en lettelse å kunne få refinansiering av dyr gjeld, når alt annet ser umulig ut. Noen sammenligner det med å få en åpenbaring. Pandemier og krig er slike situasjoner hvor folk møtes til felles bønn. Men korona-utbruddet gjorde det vanskelig å møtes på normal måte. Da tok prestene og kirketjenerne i bruk teknologien og holdt gudstjenester online.
Det er mange som mister sine nære og kjære, og man vet ikke hva morgendagen vil bringe. Denne usikkerheten setter oss i villrede og vi vil forsøke å få svar fra Gud, vår fader. Møt likesinnede i kirken for tro og håp. Det er hva kirken tilbyr.