I dag er det folkeregisteret, underlagt skatteetaten, som har ansvar for å føre oversikt over alle norske statsborgere, dvs. alle innbyggere, emigranter og immigranter, samt fødte, gifte og døde. Før folkeregisteret fantes var kirkebøkene den viktigste føringen av befolkningen. Det fantes regelmessige folketellinger, men disse innebar ofte kun en telling av befolkningen – ikke persondetaljer. Man ser også av flere tellinger at det i perioder kun ble talt stemmeberettigede – altså ofte kun menn.
Kirkebøkene
Kirkebøkene, på sin side, har derimot ført en langt mer detaljert oversikt over befolkningen. Her finner man ikke bare døpte, konfirmerte, gifte og døde, men også en hel del detaljer om enkeltpersonene involvert.
Det finnes to hovedtyper kirkebøker, og de inneholder forskjellig, men også lik, informasjon – litt avhengig av når de er fra. Fram til 1814 var det litt opp til hver enkelt prest hvor mye informasjon som ble nedskrevet om beboerne i hans gjeld. Fra og med 1814 ble det derimot benyttet protokoller hvor sideoppsettet var ferdigtrykt og klart til utfylling med krav til lik informasjon om alle.
Gullgruve for slektsgranskere
Takket være grundigheten i føringen av kirkebøkene er de i dag en reell gullgruve for slektsgranskere, både for de som aktivt driver med genealogi og for nybegynnere.
Selv om kirkebøkene også inneholder feil, er de så detaljrike at man like vel kan finne fram til ukjente forfedre. Fordi føringer av døpte, konfirmerte og gifte nesten alltid inneholdt minimum fedrenes navn, fødested og fødselsdato er de en glimrende måte å lete seg bakover i tid på. Man kan også være heldig og finne ut av sine forfedres status og stilling, da dette var noe som gjerne ble nedtegnet. Her og der finner man også små notiser fra presten eller klokkeren om tingenes tilstand.
Mange av kirkebøkene er i dag scannet og digitalisert i søkeform, og det kommer stadig mer til de digitale søkeverktøyene da dette er et pågående arbeid. Mye av informasjonen man leter etter i kirkebøkene er å finne på nett – man kan eventuelt også booke seg en lesesal og få muligheten til å lete selv, dersom materialet ikke er digitalisert og i god nok stand til å bli lest av allmennheten. Mange har gjennom slektsgransking i kirkebøkene funnet fram til ukjente slektninger, og for lengst glemte forfedre. Det kan ta litt tid før man forstår den gammeldagse og sirlige løkkeskriften, da de ansatte i kirken hadde særlig god skjønnskrift.