Som i Europa var kristningen av Norge en langvarig prosess, og fra den første kristningskongens regjeringstid til kristendommen ble innført som landets offisielle tro gikk det nesten hundre år – og med så var ikke landet heller «ferdig kristnet». Prosessen tok lang tid, og den nye religionen ble innført ovenfra og ned – altså var det eliten som først adopterte den nye troen. Det er tre norske konger som hovedsakelig sto bak denne prosessen og refereres til som kristningskonger. De tre var Håkon Adalsteinsfostre som regjerte fra ca. år 935 til år 960, Olav Tryggvason som regjerte fra ca. år 995 til år 1000, og til slutt Olav Haraldsson som regjerte fra 1015 til 1028. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson er for ettertiden kjent som brutale og blodige kristningskonger – de både torturerte og drepte folk som nektet å la seg døpe. Kristningsprosessen av Norge var altså en meget blodig prosess.
Det var Olav Haraldsson som til slutt gjorde kristendommen til landets offisielle religion, dette skjedde rundt år 1020. Olav hadde en betydelig rolle i innføringen av kristendommen ettersom Olavs innføring av kristendommen som eneste tillatte religion presset ut
den gamle troen. Man kunne for eksempel risikere å miste eiendom eller til og med landsforvisning om man nektet å la seg døpe og gravlegge i vigslet jord, eller om man nektet å faste. Olav Haraldsson betydelige rolle i kristningen av landet gav ham status som rikshelgen etter at han falt under slaget på Stiklestad i 1030. Han blir ofte referert til som Olav den Hellige, Olav Digre og Sankt Olav.
Disse kristningskongene hadde en personlig agenda med kristningen av landet. Den rådende oppfatningen på kontinentet på 900-tallet og 1000-tallet var at kongen skulle være kirkens overhode, og religionen ble da brukt til å legitimere et kongelig overherredømme. På denne måten kunne man bruke religionen for å nedkjempe lokale motstandere og beholde egen makt.
Også for kirkene var det viktig med et samarbeid med kongemakten – skulle kirken få framgang måtte den tilpasse seg behovene til kongemakten. Kongene sikret kirken økonomisk med donasjoner, og politisk ved at kongen bevarte freden.
Takket være arkeologiske funn kan man stadfeste når kristendommen slo rot – man finner kirkebygg fra helt tilbake på 900-tallet, og man ser at etter 1100-tallet finnes det bortimot kun kristne gravplasser.