Reformasjonen

Reformasjonen fant sted i store deler av Europa på 1500-tallet, og resulterte i delingen av kirken. Tidligere hadde kirken hovedsakelig vært katolsk, men etterpå var den, i vesten, tredelt i den reformerte, den lutherske og den katolske.

Reformasjonen var et resultat av Martin Luthers kritikk av den katolske kirken – først og fremst kjent gjennom hans 95 teser, læresetninger. Luther var en tysk teolog som anså at pavedømmet hadde ødelagt kirken fra innsiden, og var sterkt imot paveveldet. Fra kirkens side ble han sett på som en kjetter, og han ble forfulgt og bannlyst. Hans mening vant likevel frem, og i store områder i Europa vant bevegelsen frem med sin mening. Hovedlæren til bevegelsen var at enkeltmennesket selv sto ansvarlig for sitt religiøse liv, og bevegelsen var sterkt inspirert av renessansen og humanismen. Som resultat av dette ble det også et fokus på at alle måtte lære seg å lese, slik at alle kunne få tilgang til å lese bibelen selv.

I Norge hadde katolisismen et sterkere fotfeste, og reformasjonen ble først innført da Norge ble underlagt Danmark og mistet status som eget rike. Reformasjonen ble derfor sterkt forbundet med hva man anså å være dansk okkupasjon, og møtte da naturlig nok større motstand. I denne sammenhengen står Norge ganske alene blant de skandinaviske landene, hvor reformasjonen ble sett som en frigjøring fra den katolske kirke og paven i Roma.

Selv etter innføringen av reformasjonen var det stor motstand, samt flere forsøk på å gjeninnføre katolisismen – her var Jesuittordenen ledende i motreformasjonen. Pilgrimsvandringer skal ha forekommet så sent som i 1850, bortimot 300 år etter innføringen av reformasjonen, og folk opprettholdt praksis med å tilbe helgener i opptil 200 år etter innføringen.

Legg att eit svar