Som folkeregister

I dag er det folkeregisteret, underlagt skatteetaten, som har ansvar for å føre oversikt over alle norske statsborgere, dvs. alle innbyggere, emigranter og immigranter, samt fødte, gifte og døde. Før folkeregisteret fantes var kirkebøkene den viktigste føringen av befolkningen. Det fantes regelmessige folketellinger, men disse innebar ofte kun en telling av befolkningen – ikke persondetaljer. Man ser også av flere tellinger at det i perioder kun ble talt stemmeberettigede – altså ofte kun menn. Kirkebøkene Kirkebøkene, på sin side, har derimot ført en langt mer detaljert oversikt over befolkningen. Her finner man ikke bare døpte, konfirmerte, gifte og døde, men også en hel del detaljer om enkeltpersonene involvert. Det finnes to hovedtyper kirkebøker, og de inneholder forskjellig, men også lik, informasjon – litt

Gravferd

Gravferden er nok en viktig oppgave kirken forvalter. Under gravferden i kirken tar man avskjed med den døde, takker for livet den døde fikk, og overleverer den døde til Gud. Det er en tung og vanskelig oppgave som kirken tar på alvor. I denne oppgaven skal også de pårørende ivaretas på best mulig måte, og det er like mye deres seremoni som det er en seremoni for den døde. Det er viktig å understreke at loven klart og tydelig sier at gravleggingen skal respektere livssynet til den avdøde. Dette innebærer at alle, uavhengig av religion eller livssyn, har krav på en likeverdig behandling. Loven sier også at alle har rett på en gravplass. Det stilles dog noen krav, og hovedkravet er

Bryllup

Utover dåp og konfirmasjon, er bryllup en av de viktigste oppgavene til kirken. Å inngå ekteskap i Den Norske Kirke er en offentlig handling som er juridisk bindende, også overfor staten. En godkjent vigsler må utføre og erklære vielsen for at den skal være gyldig. Alle myndige kan frivillig inngå ekteskap i kirken og den norske kirke har siden 2017 to vedtatte liturgier, som innebærer at også likekjønnede par kan inngå ekteskap i kirken. Dette har vært en avgjørelse det har vært opphetet debatt rundt. Kirken har i en årrekke mottatt kritikk utenfra, da særlig fra humanistiske grupper og menneskerettighetsforkjempere – kritikken har da dreid seg om at kirken diskriminerer likekjønnede par og bryter med deres rett til å elske. Det

Dåp

Alle kan døpes i Den Norske Kirke, og den vanligste praksisen er barnedåp. Dette innebærer at foreldrene tar en avgjørelse på vegne av sine barn om å melde de inn i kirken, og de aller fleste barn som døpes er døpt innen de fyller ett år. Dåp er ikke det samme som å ha en navnefest. Kirken anser også at navnet er viktig da man ikke ønsker å døpe noen anonymt. Dåpen er et møte mellom barnets navn og Guds navn ifølge kirken. Navnet får man derimot uavhengig av kirken – dette må meldes til folkeregisteret og bestemmes av foreldrene selv. Selv om den vanligste formen for dåp i Den Norske Kirke er barnedåp, er det ikke uvanlig at ungdom eller voksne

Konfirmasjon

I en konfirmasjon velger man å bekrefte sin tro og sin tilhørighet til kirken – en bekreftelse av dåpen. Det er derfor en forutsetning at man allerede er døpt inn i Den Norske Kirke for å kunne gjennomføre en konfirmasjon. Selve ordet konfirmasjon kommer fra det latinske ordet «confirmare» som betyr å bekrefte, eller å styrke. For de som ønsker konfirmasjon i kirken, men som av ulike grunner ikke er døpt, så kan man bli døpt i løpet av konfirmasjonstiden for å kunne bli konfirmert. Det er omtrent 1000 konfirmanter i året som blir døpt i løpet av konfirmasjonstiden. Lengden på konfirmasjonstiden varierer litt fra sted til sted, og er litt avhengig av hvorvidt man konfirmeres på våren eller på høsten. Konfirmeres