Gravferden er nok en viktig oppgave kirken forvalter. Under gravferden i kirken tar man avskjed med den døde, takker for livet den døde fikk, og overleverer den døde til Gud. Det er en tung og vanskelig oppgave som kirken tar på alvor. I denne oppgaven skal også de pårørende ivaretas på best mulig måte, og det er like mye deres seremoni som det er en seremoni for den døde.
Det er viktig å understreke at loven klart og tydelig sier at gravleggingen skal respektere livssynet til den avdøde. Dette innebærer at alle, uavhengig av religion eller livssyn, har krav på en likeverdig behandling. Loven sier også at alle har rett på en gravplass. Det stilles dog noen krav, og hovedkravet er at man må gravlegges i vigslet jord – noe som innebærer at man må gravlegges på de gravlunder som allerede eksisterer.
Andre trossamfunn enn den kristne har i mange kommuner avsatte områder på gravlunden som gjør at det siste hvilestedet kan tilpasses den enkeltes religiøse overbevisning. Eksempelvis er det gammel norsk kirkeskikk å begrave de døde øst-vest, slik at hodeenden vender vestover og benene østover. Innen islam, derimot, skal den avdøde begraves liggende på høyre side, med ansiktet vendt mot Mekka. For muslimers vedkommende betyr dette at retningen på kistene ikke er fast, men endres utf
ra hvor gravplassen ligger i forhold til Mekka.
Den kristne gravferden
Gravferden er en form for gudstjeneste og seremonien skal uttrykke noe av det mest grunnleggende i den kristne tro, nemlig at mennesket både er skapt av Gud og elsket av Gud. En begravelse innebærer i hovedsak å takke Gud for livet, og å overlate den døde i Guds hender.
Seremonien starter med preludium, eller inngangsmusikk, en salme og noen innledende ord fra presten, samt en bønn. Presten vil så fremføre minneord, eller de pårørende gjør det selv. Ofte er det en kombinasjon, og det er ingenting i veien for at flere kan få uttrykke sin sorg over tapet av den døde. Etter minneordene er det kransepålegging, samt opplesing av kransene og tenning av lys. Deretter følger gjerne en salme og et musikkinnslag, før presten leser fra biblene og holder en kort tale fra skriften. Deretter ber man i fellesskap Herrens bønn. Deretter følger postludium og kisten bæres ut.
Om den døde skal gravlegges i kiste vil man følge kisten til graven, for senkning og jordpåkastelse. Skal den døde kremeres vil man ofte gjennomføre jordpåkastelsen inne i kirken, før man bærer kisten ut i bilen som vil frakte kisten til krematoriet.